Materialtekniske egenskaper
Om man sammenligner støpejernsrør fra 1970-80 tallet med dagens moderne støpejernsrør så har det skjedd en betydelig innovasjon i forhold til muffeløsninger, innvendige belegg og ikke minst utvendige belegg. Støpejernsrør fra før 1960 var såkalte gråjernsrør; det vil si rør uten tilsats av magnesium i smelta, og de hadde i svært begrenset grad både innvendig og utvendig korrosjonsbeskyttelse. Allikevel er det slik at om disse rørene får ligge i gode omgivelser kan de ha en svært lang levetid. Materialet kjennetegnes kanskje best ved at dersom det oppstår bevegelser i grunnen vil dette kunne forårsake såkalte tverrbrudd (sprøbrudd).
Duktile støpejernsrør, eller seiggjernsrør som de også kalles grunnet tilsetning av magnesium, har den egenskapen at de tåler mekanisk påført belastning på en helt annen måte. Man ser i prinsippet aldri tverrbrudd på et duktilt støpejernsrør noe som gir en betydelig økt sikkerhet i forhold til gamle gråjernsrør.
Støpejern som materiale beholder de gode mekaniske egenskapene gjennom hele livsløpet i motsetning til komposittmaterialer som svekkes av kombinasjonen innvendig/utvendig trykk og tidsforløp. Støpejern har en meget lav termisk ekspansjonskoeffisient (0,01 mm/m/K) hvilket betyr at man normalt sett ikke trenger å ta hensyn til ekspansjonskrefter.
Materialet er 100% gjenvinnbart.